DEN LANGE VEIEN TIL «ÅRETS SPILLERFORBILDE»: – VET IKKE OM JEG KLARER MER

Mandagens prisdryss ble avsluttet med en overraskelse utenom det vanlige. Sandvikens Guro Bergsvand kom direkte fra ferie for å delta på Fotballfesten som prisutdeler. Lite visste hun at hun fikk den høythengende prisen som «årets spillerforbilde» i Toppserien.

– En ting er å bli seriemester, men det er noe annet være å et forbilde. Jeg føler det viser at man gjør noe bra og har en god innflytelse på de rundt seg. At man har gjort noe utenom det fysiske på fotballbanen som blir lagt merke til, sier hun.

Grunnet et sent fly ble prisen delt ut helt til slutt, og Guro var sikker på at utdelingen var over. Dette endte med at hun måtte løpe ned fra venterommet og inn på scenen i det navnet hennes runget over lokalet. Faren og Vålerenga-veteran Jo Bergsvand var også tilstede i salen for å se datteren motta pris.

– Pappa var veldig rørt og stolt. Jeg ble jo så tatt på senga at jeg reagerte mer med humor på scenen, men da vi kom hjem og fikk snakket litt om det så sank det inn. Jeg leste jurybeskrivelsen for søsteren min på telefonen og hun begynte å gråte. De er veldig stolte av meg.

Jurybeskrivelsen:

Årets spillerforbilde har allerede en solid fotballkarriere bak seg, men hun har fått sitt definitive gjennombrudd denne sesongen. Hun har hatt enorme utfordringer på veien, med alvorlige skader som har satt henne kontant tilbake. Hennes mot, ukuelige viljestyrke og kjærligheten til fotballen har likevel gjort at hun i dag er en spiller på aller høyeste nivå. Hun er en fantastisk ambassadør for ligaen og for kvinnefotballen som merkevare. Hun er prototypen på Toppseriens spillere, med høyere utdanning og arbeidserfaring i sekken. Hun er alltid blid og imøtekommende, stiller opp for samarbeidspartnere og tør også å by på seg selv. Årets spillerforbilde ble over natta en av de største profilene i Toppserien da hun som 27-åring endelig fikk sin debut på A-landslaget, og det til alt overmål med scoring. Hun er en rollemodell og inspirasjon for alle unge spillere som møter motgang, som tviler på seg selv og som trenger bevis for at det som kan virke umulig, faktisk er mulig.

Utradisjonell rute

27-åringen spilte mer eller mindre fast på J19-landslaget, men tok valget om å flytte til USA for å kombinere fotballen med studier. Konsekvensen var at hun ikke lenger var aktuell for landslagsspill.

– Det var ikke så farlig for meg å spille på U23. Jeg ville heller komme tilbake å kjempe for en plass på A-landslaget. Alle amerikanske spillere går på college og de har det beste landslaget i verden, så det kunne ikke være så ille. Men så ble jeg skadet og kom tilbake til Norge igjen som en helt annen spiller enn den jeg var da jeg dro.

For etter et år på college røk Bergsvand korsbånd og menisk etter en vridning, og skjønte umiddelbart at noe ikke stemte. Etter at hun kastet krykkene første gangen, falt hun igjen og brakk kneskålen. Legene i Norge var optimistiske, men de i USA var langt mer konservative og låste henne til krykker og skinner mye lenger tid. Det tok totalt 1,5 før hun er tilbake i spill.

– Selv når jeg ble klarert følte jeg meg ikke som meg selv. Det eneste du vil er å komme tilbake. Da jeg kom til Stabæk hadde jeg spilt en hel høstsesong i USA med mye smerter. Jeg husker jeg sa til mamma at «jeg vet ikke om jeg klarer det her mer, fordi det er så vondt». Jeg slet med å legge på meg nok muskler, men plutselig klarte jeg å putte på akkurat nok muskler til at det dempet smerten.

Men det går bare en halv sesong i Bærumsklubben før hun ryker leddbåndet i det samme kneet. Først tenkte jeg «nå er jeg ferdig, det går ikke». Men når jeg hørte det var leddbåndet, så jobber man kjapt med psyken og jeg var klar på at jeg skulle tilbake med en gang. Det var ikke så mye smerter, så jeg klarte å gjøre en del. Så når de seks ukene på skinner var ferdig følte jeg at jeg kom fort tilbake.

Lever av fotballen

Det at hun ikke har gitt seg med fotballen begrunner hun med lysten og muligheten til å kombinere det med studier og jobb. Oslo-jenta har nå spilt to sesonger for Sandviken, og ser at rollen som heltidsprofesjonell fotballspiller kanskje har vært grunnen til at hun har tatt de siste stegene opp.

– Det er tydelig at jeg har blitt enda tryggere. Det har vært en fantastisk sesong, men jeg tenkte ikke på forhånd at dette skulle bli «min sesong». Og da jeg ble tatt ut i bruttotroppen til Norge i september, så skjønte jeg ingenting. Jeg trodde jeg var for gammel. Eller… jeg visste at om jeg skulle bli tatt ut måtte jeg være veldig mye bedre enn de som var yngre. Men når jeg først har fått muligheten, så føler jeg at jeg har klart å forvalte den på en god måte og ta vare på sjansen, sier hun og fortsetter: